En bil til begjær

I mitt forrige innlegg skrev jeg at jeg var veldig glad i bilen min. Og i går fikk den virkelig kjørt seg. Dagen startet med at jeg skulle en tur på Vestkanttorget (marked i Oslo som holder åpent hver lørdag). Dette kunne blitt en strålende dag hvor jeg kunne blogget et innlegg med mine nye skatter om jeg bare hadde funnet dette fantastiske markedet! Jeg kjørte rundt i en time og var innom hver eneste lille gate i område, men noe marked fant jeg aldri. Nå skal det sies at mitt kallenavn er "Kompasset", men så vanskelig kan det da ikke være å finne...! Etter en time i varm bil og sinnsyk trafikk med folk og biler overalt ga jeg opp og satte snuten hjem igjen.

Litt skuffet satt jeg med ned hjemme og funderte ut en ny plan for dagen. Kanskje dette var dagen for Norwegian Outlet på Vestby?! Dit visste jeg i alle fall veien og etter kort, (meget) kort betenkningstid dro jeg utover. Ouletet var ikke noe særlig, bortsett fra sportsbutikkene som hadde mye fint. Resten var mye gutteklær og snobbeklær. Så besøket varte ganske kort. Når jeg kjører ut av parkeringsplassen hører jeg en underlig lyd. Akkurat som gummi som klistrer seg til asfalten. Det kunne ikke være...? Ikke nå igjen?! Jo, da, det kunne være et flatt dekk! Og i det flate dekket stod en stor spiker og ut av dekket kom en susende lyd.

Da var det bare å komme seg til bensinstasjon noen meter borti veien og ringe Veihjelp (dvs. Pappa). Her fikk jeg beskjed om å fylle luft i dekket (40 pund, dette merket jeg meg) for å se hvor fort lufta gikk ut igjen. Lufta gikk ut veldig fort og da var neste beskjed: ta ut reserve dekket og jekk opp bilen litt. Så får du noen til å hjelpe deg å løsne boltene. Jeg kunne vel bare blunke til noen så ordnet vel det seg? Jada, sa jeg og tenkte at hvis målet var å få hjelp av noen ville det være dumt å ta livet av dem med en latterkrampe først. Skulle jeg klare å påkalle meg noens oppmerksomhet ville det fungere best å ligge gråtende i forsterstilling på bakken.

Heldigvis slapp jeg å krølle meg sammen på asfalten for veihjelpen hadde sannelig ringt til en annen veihjelp han kjente i nærheten og på null komma niks kom en hyggelig fyr og skiftet dekket mitt!

Veldig fornøyd tenkte jeg at jeg skulle slå til å sjekke luften i reservedekket før jeg dro videre (dette var vel kanskje ikke noe jeg fant på helt av meg selv, når jeg tenker etter...) Og som den flittige lille mauren jeg er husket jeg at pappa hadde sagt noe om 40 pund. Fylte opp og klarer selvfølgelig å miste den lille hetta som skal på der man fyller luft, bak hjulkapselen og der ble den borte, men pytt hva gjør vel det for nå skal jeg hjem!

På vei hjem syntes jeg bilen er litt rar å kjøre. Hmmm? Er ikke dette like dekket like stort som de andre? Ringer veihjelpen en gang til som spør hvor mye luft jeg fylte i dekket. 40 pund svarer jeg fornøyd. Men det var visst det jeg skulle fylle i det som var punktert det og ikke i det andre og ikke var det rart at den var litt rar å kjøre når jeg hadde "ballong-dekk" på ene sia! Er det mulig tenker bare jeg... Så avansert alt skal være!

På en tur i skogen i går kveld fant jeg dette gamle vinduet i et gammelt, nedbrent hus. Det satt fast i en lang list, men etter å ha lekt Byggmester Berta fikk jeg det til å bli sånn. Og jeg syntes faktisk det ble ganske fint med litt pynt :) Spannet var en sånn spann fullt av kjærlighet på pinne som samboeren bare MÅTTE ha en gang i Sverige. Kjærlighetene ble aldri spist, men spannet ble fint når jeg sprayet det hvitt og satt på et merke. Vet ikke helt hva jeg skal bruke det til da.

Ha en fin søndag! Jeg skal på stevne snart. Ønsk meg lykke til :)